Under ovenstående tittel sendte jeg nettopp følgende leserinnlegg til Finnmark Dagblad:

Finnmark Dagblad hadde 3. februar en artikkel om Hammerfest Politis Bjørn Tore Svendsens reaksjon på ufarliggjøringen av narkotika.

De fleste er nok enige i at dette er en uheldig utvikling.

Det er forhåpentligvis større uenighet i måten å bekjempe narkotikaproblemet på. Ironisk nok ligger grunnlaget for mitt synspunkt i Svendsens uttalelser:
1. “Det er mange trasige menneskeskjebner her i byen som følge av rusmisbruk”. Han bruker ordet “rusmisbruk”. Dette handler altså ikke bare om narkotika, men om rus generelt, uavhengig av om midlet er lovlig eller ei.
2. “Det er profitt og lettjente penger som er drivkraften bak narkotikaomsetningen”. La meg så spørre: er det ikke nettopp fordi stoffene er ulovlige at profitten er høy?

Det er kanskje på tide at vi innser at dagens måte å bekjempe rusproblemene på skaper to problemer:
– Det kriminaliserer misbrukerne og gjør det dermed vanskeligere for dem å få hjelp.
– Det skaper et lukrativt marked for kriminelle gjenger. FN antar at det ble omsatt narkotika for 320 milliarder dollar i 2003. Det er, til sammenlikning, rundt en tredel av omsetningen i turismeindustrien.

Heldigvis er det i dag flere som tenker nytt:
– Tidsskriftet The Economist har i mange år argumentert for at midlene som blir tilført politiet ville hatt større effekt om de ble brukt på tiltak som informasjon og behandling.
– California vurderer å lovliggjøre cannabis for dermed å kunne beskatte salget.
– Portugal har gjort et, etter medienes omtale å dømme, vellykket forsøk på å selge narkotika på apotek og dekriminalisere narkotikabrukere.
– Willy Pedersen skapte debatt i fjor etter et innlegg i Morgenbladet der han gikk inn for å legalisere cannabis.

Alle har vel fått med seg at vår nye fiskeri- og kystminister har eierinteresser i et oppdrettsselskap. I Dagens Næringsliv 10. desember leser jeg på side 6 at også direktøren i Fiskeridirektoratet, Liv Holmefjord, har det.

Skal vi virkelig la bukken passe havresekken?

For øvrig er det kommet opp så mye rystende om oppdrettsnæringen de siste ukene at jeg, inntil videre, holder meg unna oppdrettslaks. Det er tydelig at industrien har fått gjøre akkurat som de ville. Hvem tror dessuten på at de selv kommer til å rydde opp i problemene? Ærlig talt, når skjedde det sist at en industri tok vare på andre interesser enn sine egne?

Her er et innlegg jeg nettopp sendte til Dagens Næringsliv. Tviler på at det blir publisert, men jeg syns det er verdt et forsøk. Debatten dette refererer til, om utbygging av kraftkabler til utlandet, virker helt surrealistisk. Den er en illustrasjon av hva som skjer når interessegrupper misforstår sin rolle ved å sette sine egne, kortsiktige interesser foran samfunnets.

I DN 23. november gjentar Industri Energis leder, Leif Sande, at utbygging av strømkabler til utlandet vil føre til høyere strømpriser her i landet.

Av frykt for effekten på Industri Energis medlemmer, er han derfor negativt innstilt til slik utbygging.

Dette virker som en egoistisk og sneversynt tankegang

Med slike kabler vil det norske samfunnet i sitt hele tjene mer penger på kraft. Problemet er derfor ikke kablene, men hvordan utbyttet skal omfordeles / beskattes. Med dagens energiforbruk vil utbyttet som sagt overstige kostnaden av å subsidere den innenlandske kraften til dagens nivå. I tillegg kommer en betydelig miljøgenvinst.

Følger vi Sandes tankegang, burde vi vel heller ikke eksportere olje?

Lenk til innlegget slik det ble publisert i DN

På hjemmesiden til stiftelsen Stopp Datalagringsdirektivet ligger et opplysende innlegg av Jon Wessel-Aas om det prinsipielle grunnlaget for motstanden mot EUs datalagringsdirektiv.

Aas påpeker at direktivet er et steg fra det reaktive til det preaktive prinsippet. Dette viser til to meget forskjellige synspunkter. I første tilfellet er vi alle uskyldige inntil det motsatte er bevist. Det preaktive prinsippet fremmer derimot en mistenkeliggjøring av alle, noe som støtter oppsamling av data om alle som et forebyggende tiltak.

Et annet viktig punkt som, etter min oppfatning, de fleste ikke er klare over, er at det ikke er bevist at lagring av personlig informasjon som stipulert i datalagringsdirektivet vil føre til mer effektiv kriminalbekjempelse.

Aas avslutter sitt innlegg med å minne oss om at

Vi kan aldri regulere oss vekk fra enhver risiko for alvorlig kriminalitet i et åpent og fritt samfunn, men vi kan i forsøket på å gjøre det fort komme til å regulere oss bort fra demokratiet som samfunnsform – det har skjedd før.

Husk å skrive under på underskriftskampanjen hvis du syns datalagringsdirektivet bør stoppes.

Sendingen følger lege Joe Siri Ekgren i hans kamp for å redde rusmisbrukere fra døden.

Det er utrolig tungt å høre om hvordan rusmisbrukere overlever i hverdagen. Jeg gråt etter bare 2 minutter av sendingen.

Ekgren forteller for øvrig at rusmisbrukere i Oslo har en 3 ganger større sjanse for å dø enn amerikanske soldater i Afghanistan.

På Livet Laus sendes på NRK P2.

Rørende og forfriskende intervju av Malalai Joya.

Hun er en afghansk kvinne og ble valgt inn i det afghanske parlamentet 25 år gammel, for 6 år siden. Det var da hun holdt tale foran hele forsamlingen hvor hun spurte hvorfor den bestod av så mange krigsherrer. Det skapte furore og hun ble verdenskjent over natten.

Intervjuet anbefales på det sterkeste. Et høydepunkt er når hun forklarer hvordan FNs tilstedeværelse bare forverrer situasjonen. Et annet er følgende uttalelse:

“tausheten til gode mennesker er verre enn gjerningene til de gode”

På Livet Laus sendes på NRK P2