Jeg sitter på en lørdags kveld og jobber som vanlig. Jeg kan ikke huske siste kveld jeg ikke jobbet. Jeg kan ikke huske sist jeg gikk på tur. Alt hoper seg opp. Det er høring om samferdsel, høring om verneplan, kommunestyremøte, valgkampsamling og uendelig mye mer. Årsmøtet i utviklingslaget er fortsatt ikke avviklet, det skulle skjedd i februar. Og jeg har reiseregniner fra 2015 som ligger langt begravd i en eske som er begravd under en annen eske med papirer. Den prioriterte innboksen vokser for hver uke, uansett hvor mye jeg tar unna.

Dette er virkeligheten. I festtaler og valgkamp pynter vi på den, men sannheten er at jeg skraper overflaten av muligvis 10 % av de politiske sakene som bør tas tak i. Og det er bare på kommunenivå. På fylkesnivå og nasjonalt nivå klarer jeg kanskje 1 %.

Jeg får stadig henvendelser om viktige saker som jeg bare må si at jeg ikke kan følge opp. For det er ikke sånn at man bare tar en telefon til rette person og så ordner alt seg. Alle folkevalgte og hele administrasjonen drukner i arbeid. Skal man få noe gjennom, må man følge opp over flere måneder og ta flere titalls telefoner. Om det så bare handler om en så banal sak som veilys. Det er begrenset hvor mange saker man kan gjøre det for. Følger man ikke ordentlig opp, er det stort sett bortkastet. Med mindre man bare er ute etter et villedende avisoppslag.

Jeg vet fortsatt ikke hvordan man beskytter sin samvittighet mot en sånn tilværelse. Jeg hører bare at man må gi faen, av personer som har glemt at de nettopp verdsetter at jeg ikke gjør det. Og at når de fleste gir faen, som vel er den beste måten å beskrive tingenes tilstand på, får vi et samfunn uten glede, uten kreativitet, uten glød, uten kjærlighet, uten mening. Styrt av tall og topplønnede økonomer som forteller oss at vi må klare oss med mindre.

Samfunnet går ikke av seg selv. Det er ikke sånn at man bare kan gå og stemme annenhvert år og tro at man har gjort sin samfunnsplikt. For at et samfunn skal fungere må det være samspill mellom velgerne og de folkevalgte. Det samspillet er bedre i Loppa enn de fleste andre steder, men det er ikke godt nok. Vi trenger større politisk engasjement. Brenner du for en sak, så ta kontakt med det partiet eller den politikeren du føler deg nærmest og spør hvordan du kan hjelpe. Du trenger ikke bli medlem, du trenger ikke delta på møter, du trenger ikke stå på liste. Har du lyst til å jobbe for å få gjort noe med forsøplingsproblemet, for eksempel. For du kan drømme om at kommunestyret eller administrasjonen kommer til å ta tak, men jeg kan love deg at det ikke kommer til å skje.

Jeg mener at det er større sjanse for at bygdene i Loppa overlever i en selvstendig enn i en sammenslått kommune fordi da råder vi over egen økonomi, men jeg føler meg langt fra trygg på at vi overlever. Vi er under hardt økonomisk press, vi sliter med å rekruttere folk, og når vi kutter, fører det til at folk flytter bort. En ond sirkel. Midt i det hele, er kommunikasjonen mellom kommuneledelse (politisk og administrativ) og befolkning lik null. Når jeg snakker med folk, skjønner de ikke at det kuttes og når vi sitter på budsjettmøter, uttrykker politikere og administrasjon irritasjon over at folk ikke skjønner ting som virker åpenbare.

Det er bare to år til neste kommunevalg. Jeg vet ikke hvor mange av oss som sitter i kommunestyret i dag har overskudd til en ny periode hvis det ikke kommer inn flere krefter. Jeg tror ikke jeg har det. Jeg ofrer gjerne mye tid og veldig mye inntekt, men ikke all min tid.

Da er det bare å jobbe videre. Kvelden er ikke helt over.