Amy is one of the most inspiring journalists I know of. She has her own show on Democracy Now!
Tavis asked her about accountability of the Obama administration.
Amy is one of the most inspiring journalists I know of. She has her own show on Democracy Now!
Tavis asked her about accountability of the Obama administration.
Her er et innlegg jeg nettopp sendte til Dagens Næringsliv. Tviler på at det blir publisert, men jeg syns det er verdt et forsøk. Debatten dette refererer til, om utbygging av kraftkabler til utlandet, virker helt surrealistisk. Den er en illustrasjon av hva som skjer når interessegrupper misforstår sin rolle ved å sette sine egne, kortsiktige interesser foran samfunnets.
I DN 23. november gjentar Industri Energis leder, Leif Sande, at utbygging av strømkabler til utlandet vil føre til høyere strømpriser her i landet.
Av frykt for effekten på Industri Energis medlemmer, er han derfor negativt innstilt til slik utbygging.
Dette virker som en egoistisk og sneversynt tankegang
Med slike kabler vil det norske samfunnet i sitt hele tjene mer penger på kraft. Problemet er derfor ikke kablene, men hvordan utbyttet skal omfordeles / beskattes. Med dagens energiforbruk vil utbyttet som sagt overstige kostnaden av å subsidere den innenlandske kraften til dagens nivå. I tillegg kommer en betydelig miljøgenvinst.
Følger vi Sandes tankegang, burde vi vel heller ikke eksportere olje?
On Living on Earth of 6 November 2009, Jeff Young had an interesting piece on the power of religious communities in inspiring people to fight environmental problems. What I found the most interesting was the analysis that one crucial point is missing from all the scientific talk: hope. The interviewee, Martin Palmer, used the comparison with fasting in order to stress the power of hope: as long as you promise a feast, you can get people to fast.
As far as I could hear, he didn’t concretely tell how that would transpose to climate change but I certainly agree that we usually hear either gloomy or careless point of views. I guess we, who try our best at preserving the environment, have some sort of hope (otherwise we would give up). Many of the people I talk to, however, seem to have lost hope. It might be unless to convince them of anything unless we restore that hope first.
Jeg skriver et motivasjonsbrev for opptaket til praktisk pedagogikk, som jeg må ta for å bli skolelærer. Jeg likte det ene avsnittet og fikk lyst til å legge det ut her:
Mitt ønske om å undervise for ungdom er resultatet av en flerårig refleksjon om hvordan jeg kan bidra til et bedre samfunn og, ikke minst, hva som vil ha størst effekt. Det er i grunn et av temaene Victor Norman nylig var inne på: samfunnets største ressurser ligger i ungdommen. Jeg tenker at vår beste sjanse til å håndtere problemene knyttet til miljø, fred og fattigdom, er å utdanne flinke, reflekterte og kritiske ungdommer. Og uansett hvor mye våre generasjoner klarer å løse av disse problemene, hjelper det lite hvis våre etterfølgere ikke er rustet til å følge opp arbeidet.
Se også mitt innlegg om håp som jeg skrev i dag:
Kanskje det nettopp er i ungdommen vi kan finne det sårt tiltrengte håpet?
På hjemmesiden til stiftelsen Stopp Datalagringsdirektivet ligger et opplysende innlegg av Jon Wessel-Aas om det prinsipielle grunnlaget for motstanden mot EUs datalagringsdirektiv.
Aas påpeker at direktivet er et steg fra det reaktive til det preaktive prinsippet. Dette viser til to meget forskjellige synspunkter. I første tilfellet er vi alle uskyldige inntil det motsatte er bevist. Det preaktive prinsippet fremmer derimot en mistenkeliggjøring av alle, noe som støtter oppsamling av data om alle som et forebyggende tiltak.
Et annet viktig punkt som, etter min oppfatning, de fleste ikke er klare over, er at det ikke er bevist at lagring av personlig informasjon som stipulert i datalagringsdirektivet vil føre til mer effektiv kriminalbekjempelse.
Aas avslutter sitt innlegg med å minne oss om at
Vi kan aldri regulere oss vekk fra enhver risiko for alvorlig kriminalitet i et åpent og fritt samfunn, men vi kan i forsøket på å gjøre det fort komme til å regulere oss bort fra demokratiet som samfunnsform – det har skjedd før.
Husk å skrive under på underskriftskampanjen hvis du syns datalagringsdirektivet bør stoppes.
Sendingen følger lege Joe Siri Ekgren i hans kamp for å redde rusmisbrukere fra døden.
Det er utrolig tungt å høre om hvordan rusmisbrukere overlever i hverdagen. Jeg gråt etter bare 2 minutter av sendingen.
Ekgren forteller for øvrig at rusmisbrukere i Oslo har en 3 ganger større sjanse for å dø enn amerikanske soldater i Afghanistan.
På Livet Laus sendes på NRK P2.
Rørende og forfriskende intervju av Malalai Joya.
Hun er en afghansk kvinne og ble valgt inn i det afghanske parlamentet 25 år gammel, for 6 år siden. Det var da hun holdt tale foran hele forsamlingen hvor hun spurte hvorfor den bestod av så mange krigsherrer. Det skapte furore og hun ble verdenskjent over natten.
Intervjuet anbefales på det sterkeste. Et høydepunkt er når hun forklarer hvordan FNs tilstedeværelse bare forverrer situasjonen. Et annet er følgende uttalelse:
“tausheten til gode mennesker er verre enn gjerningene til de gode”
På Livet Laus sendes på NRK P2
Tool required: jet and cable tool
Unscrew the priming cup, unmount the legs, unscrew the jet and clear the jet orifice with the shaker needle.
Remove the cable completely. Put back fully in and move in and out 20 times with 15 cm-strokes.
Remount the stove except for the cable. Flush 4 spoonfuls of fuel.
Remount the cable.
A book by Kenneth Kamler. Subtitle: What Happens to the Human Body at the Limits of Human Endurance.
I was afraid it was going to be testosterone-laden but, in fact, there are few superlatives. Kamler gives detailed physiological explanations of the how the body reacts to cold, altitude, poison, heat. It is quite fascinating and might even be useful for those of us who feel better outside in -30 °C than inside on the couch—which couch? Didn’t I trade it for a pair of skis?
I found the chapter on the jungle the most amazing. How people have been able to adapt to this hostile environment and, not the least, the incredible biodiversity. Kamler reminds us that, sadly, these guys are being lured by our unsustainable lifestyles. The old guide knows it’s wrong but he’s powerless against the carefree youngsters.
Here’s a link to Kamler’s TED presentation
“Terre à Terre” on 5 September had a rerun of an interview with Teddy Goldsmith, an Anglo-French activist who founded The Ecologist and whose co-edited The Case Against the Global Economy. He died on 21 August.
He had an apocaplyptic view of the consequences of climate change and his rejection of cities reminded me of Derrick Jensen’s thoughts in “Endgame”, basically that cities are unsustainable social structures.
I liked his independence of mind. I am, however, skeptical to his friendship with James Lovelock. I attended a conference with Lovelock two years ago and his support of nuclear power is disturbing, not to mention his arrogance when I expressed some criticism.
The part that caught my attention the most was Goldsmith’s criticism of modern science as opposed to the science of Plato and Arisotle. Modern scientists are specialising in specific fields and do not reflect about the consequences of their work. That was precisely one of my main areas of concern when I was working as a researcher. Unless you’re a genius the pressure to produce articles is too big that you can spend time on “unproductive” activities. In a way, researchers are a modern form of assembly-line-workers.