I dag har jeg diskutert med en ruskonsulent og en russpesialist i politiet. Jeg skulle også ringe Arild Knutsen i Foreningen for Human Narkotikapolitikk, men rakk ikke.

De ser forskjellig på saken, men begge var enige om at rusmisbruk er et helseproblem og at tidlig innsats gir gode resultater.

Ruskonsulenten fortalte at hasj ikke lenger er den inngangsporten til tyngre stoff som den var før. På fest er alle typer stoff tilgjengelige. Reseptmedisin er veldig vanlig å bruke, sprøyteinjisering er utbredt, men ingen ordning med fri utdeling av sprøyter. Vi snakket om medikamentell nedtrapping på institusjon. Den siste tiden har flere tilbud dessverre blitt bygget ned, og brukerne får sjelden mer enn 3-6 mnd på institusjon. De fleste trenger 1 år. Ventelistene er for lange, brukerne mister motivasjon for rehabilitering. Substitusjonsbehandling bør bli bedre kontrollert for å unngå at medisinene videreselges. Lavterskeltilbud og tidlig innsats gir gode resultater. Personer som er blitt rusfrie finner ikke bolig på det private marked (dårlig rykte, for dyrt), de trenger et offentlig tilbud som gir dem mulighet til å holde seg utenfor rusmiljøet. Rus berører alle, ikke bare ungdom som har hatt problemer i barndommen. I dag begynner unge brukere gjerne direkte med sterke stoffer.

Russpesialisten fra politiet fortalte at det er 3 dominerende type stoffer: hasj, amfetamin/metamfetamin, legemidler. Han var uenig i påstanden om at dagens politikk er mislykket: han mente situasjonen ville være mye verre med en “mykere” politikk. Han mente ytterst få brukere som går på rehabilitering klarer å ha normale liv når de går ut av institusjon, at miljøet i fengsel ikke er så ille som utenfor. Han sier det alltid vil være rom for illegale stoffer selv om man åpner for statlig stoffsalg. Vi ble nødt til å avslutte før jeg fikk stilt alle mine spørsmål. Jeg skulle bl. a. gjerne hørt hvordan han mener man kan få bedre resultater enn i dag. Dessuten virker omfanget av stoffbruket til å være så stort at det er problematisk med en lov som gjør så mange borgere til kriminelle. Jeg sammenlikner det med lovgivningen rundt fildeling.

Jeg holder på å fordøye innspillene, men på stående fot vil jeg bare si at spriket mellom synspunktene i to etater som samarbeider om å håndtere rusproblemet bare bekrefter at det trengs en grundig debatt og kontrollerte forsøk på nye måter å jobbe med det.

Da bærer det tilbake fra Hammerfest til Nuvsvåg med S/Y Lua i dag, ser ut som om jeg får gode vindforhold, da er jeg kanskje fremme i løpet av natten 🙂 Pakking på lørdag. Søndag sykler jeg til Alta for studiesamling i “Arktisk Natur som Læringsarena”. Skal benytte anledningen for å holde stand mandag kl. 16. Vi er to stk foreløpig, håper vi blir flere 🙂 Etter samlingen starter jeg på Finnmarksturné på sykkel, mer om det senere.

Det begynte med oppslag i nasjonale medier, talskvinne Hanna Marcussen svarte her:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/Miljopartiet-vil-utrede-offentlig-hasjsalg-7269087.html

Så ringte det fra Altaposten: “ka du syns, Fabrice?” Ja, si det… Ruspolitikk har jeg lenge vært opptatt av, og jeg leste denne rapporten med stor interesse når den kom ut i 2011:

http://www.globalcommissionondrugs.org/wp-content/themes/gcdp_v1/pdf/Global_Commission_Report_English.pdf

Det var verdt å sette valgkampstrategi til side for å prøve å skape en informert diskusjon om et så viktig, men betent tema. Jeg bestemte meg for å ikke la frykten over hvordan dette kan slå ut på valgresultatet styre mine handlinger.

Så langt, er jeg fornøyd med resultatet:

http://www.altaposten.no/lokalt/nyheter/article8028551.ece

http://www.altaposten.no/lokalt/nyheter/article8045787.ece

http://www.altaposten.no/meninger/article8052045.ece

Jeg savner uttalelser fra de store partiene, men de tar nok neppe tak i en så betent sak uten massivt press.

Jeg håper også å følge opp med faglig påfyll og presisering av mitt synspunkt.

Det er spennende, lærerikt og morsomt med valgkamp 🙂 Håper jeg får til å skrive flere blogginnlegg fremover. Fra neste uke av begynner jeg valgkampen for fullt. Jeg skal sykle gjennom fylket frem til 1. september for å holde stand rundt omkring og snakke med flest mulig mennesker.

Fabrice

Rapport de l’association Survie publié le 24 janvier 2013. “Il s’agit de décrypter le rôle qu’a joué la France dans la genèse de cette crise et le jeu diplomatique qu’elle a mené pour une intervention militaire dont elle est aujourd’hui la principale force, à la lumière des enjeux français dans la zone.”

Småstedene i Finnmark er under et økende nedleggelsespress både fra kommuner og fylket. I Loppa, mener et flertall i kommunestyret at det koster for mye å ha folk boende i bygdene Nuvsvåg og Sandland. Samtidig går fylket inn for å kutte 7 millioner kroner årlig på samferdsel, noe som vil ramme småstedene så hardt at de muligvis vil tømmes fullstendig i løpet av de ti kommende årene.

Men hvor skal vi finne pengene? Har vi egentlig råd til å ha folk boende så spredt?

La oss knuse tall for å sette pengemangelen i perspektiv og deretter reflektere over Forsvaret.

Vi er vant å høre at staten bruker for mye penger på bistand eller på trygd, men hvor ofte snakker vi om hva vårt Forsvar koster? I Statsbudsjettet 2011, er det satt av 40 milliarder kroner til Forsvar. Til sammenlikning gir vi under 30 milliarder i bistand og bruker rundt 35 milliarder på sykepenger. Rammetilskuddene til kommunene er rundt 120 milliarder, altså 3 ganger så mye som forsvarsbudsjettet. I Loppa representerer rammetilskuddene 3/4 av kommunens inntekter. Antar man tilsvarende situasjon ellers i landet, har kommunene mao. rundt 160 milliarder kroner i inntekt, dvs. 4 ganger forsvarsbudsjettet. Loppa kommune bruker 1/4 av budsjettet på oppvekst og kultur (hovedsaklig barnehage og grunnskole). Er dette også representativt, brukes det altså like mye på Forsvaret som på barnehage og grunnskole nasjonalt. Et siste tall: fordeles Forsvarsbudsjettet per innbygger, koster det Loppa kommune rundt 10 millioner kroner og Finnmark fylke rundt 75 millioner kroner.

Har vi råd til det? Hva får vi egentlig igjen for Forsvaret? Krig i Afghanistan som bare har virket mot sin hensikt. Krig i Libya, som i tilfelle noen er i tvil, handlet om å få tilgang på oljen (dette er dokumentert av den franske journalisten Patrick-Charles Messance i en reportasje på franske Canal+ 19. november i år). Og en allianse med et bølleland som USA som praktiserer preemptiv krig i Iraq på løgnaktige premisser og i strid med FNs pakt — en krig som har kostet 1 million sivile liv –, som henretter mistenkte terrorister uten rettssak, allierer seg med en terrorist- og atomvåpenstat som Israël eller truer Iran med bruk av atomvåpen. Skal vi ikke snart kalle Forsvaret for hva det virkelig er: Angrep?

Fredsaktivisten Fredrik Heffermehl skriver at “vi fortsetter å betale astronomiske beløp til “sikkerhet” enda militærvesenet forlengst er blitt en stor — trolig den største — trusselen mot menneskene […] Hvert år bruker verden tre til fire ganger så mye på militær sikkerhet som hva det ville ha kostet å sikre alle mennekser i verden gode levekår: mat, klær, husly, rent vann, utdannelse, helsestell […] Det trengs en tenkning om veier ut av militærforsvaret […] Media er ingen pådriver i riktig retning. Samfunnet får en debatt om hvilken type nye jagerfly som skal velges, ikke en grunnleggende debatt om hvordan det kan bli slutt på at landene hele tiden ruster om kapp.”

Det er på tide å fortelle våre politikere at den beste måten å skape en trygg verden på er å utdanne selvstendige, reflekterte mennesker. Og at småstedene må prioriteres over Forsvaret.

Les Sentiers de l’Utopie – Isabelle Fremeaux et John Jordan, 2011

Je recommande chaudement ce livre sur des groupes d’idéalistes qui tentent de vivre autrement.

Etant moi-même instituteur, le chapitre sur l’école anarchiste espagnole Paideia (pp. 75–99) m’a motivé à tenter ma propre expérience d’école anarchiste bénévole que je mène pendant cette année scolaire.

Voici quelques notes et extraits :

7 valeurs dérivées de la philosophie anarchiste sont au coeur de la vie et de l’apprentissage de l’école : l’égalité, la justice, la solidarité, la liberté, la non-violence, la culture et, la plus importante, le bonheur.

William Godwin est l’ancêtre de l’anarchisme

p. 93 : “Le nom “Paideia” vient d’un concept grec classique selon lequel l’éducation civique est un processus impliquant un apprentissage personnel et social afin de façonner une citoyenneté active, avec l’objectif non pas d’enseigner “des choses” mais de faire fonctionner une communauté d’apprentissage. Dépassant la simple éducation, pour les Grecs, la paideia représentait un processus qui durait toute la vie et qui permettait de forger les traits nécessaires à l’exercice de la démocratie directe. Cette notion impliquait d’absorber des connaissances et des savoir-faire, mais ce qui importait encore davantage, c’étiat la création de pratiques vivantes de citoyenneté autogérée et participative.”

p. 94 : “L’anarchisme prétend que nous sommes dotés de l’esprit de coopération et de compétition, que nous sommes à la fois altruistes et égoïstes, mais que le contexte culturel et social créé par le capitalisme et l’Etat fait ressortir nos pires travers. Voilà pourquoi, selon le théoricien anarchiste John Clark, “le pouvoir doit être dispersé, pas tellement parce que tout le monde est toujours bon, mais parce que, lorsque le pouvoir est concentré, certaines personnes ont tendance à devenir extrêmement malfaisantes.”

p. 97 : “Contrairement au libéralisme et au socialisme, l’anarchisme considère que liberté et égalité sont liées. Tandis que le socialisme défend l’égalité mais est prêt à sacrifier la liberté, et que le libéralisme voue un culte à la liberté aux dépens de l’égalité, les arachistes pensent qu’il n’est pas possible d’avoir l’une sans l’autre. “Traite les autres comme tu voudrais que l’on te traite” est le plus haut principe moral de l’anarchisme, selon Kropotkine [82].”

Références :
69 : trapese.clearerchannel.org – collectif radical d’éducation populaire
73 : Michael Smith, The Libertarians and Education, Londres, 1983
74 : Paul Avrich, THe Modern School Movement: Anarchism and Education in the United States, AK Press, Oakland, CA, 2006
78 : John Clark, The Anarchist Moment: Reflections on Culture, Nature and Power, Black Rose Books, Montréal, 1984
79 : Alan Ritter, Anarchism: A Theoretical Analysis, Cambridge University Press, Cambridge, 1980
82 : Pierre Kropotkine, La Morale Anarchiste, Editions de l’Aube, La Tour d’Aigues, 2006