Jeg skriver et motivasjonsbrev for opptaket til praktisk pedagogikk, som jeg må ta for å bli skolelærer. Jeg likte det ene avsnittet og fikk lyst til å legge det ut her:

Mitt ønske om å undervise for ungdom er resultatet av en flerårig refleksjon om hvordan jeg kan bidra til et bedre samfunn og, ikke minst, hva som vil ha størst effekt. Det er i grunn et av temaene Victor Norman nylig var inne på: samfunnets største ressurser ligger i ungdommen. Jeg tenker at vår beste sjanse til å håndtere problemene knyttet til miljø, fred og fattigdom, er å utdanne flinke, reflekterte og kritiske ungdommer. Og uansett hvor mye våre generasjoner klarer å løse av disse problemene, hjelper det lite hvis våre etterfølgere ikke er rustet til å følge opp arbeidet.

Se også mitt innlegg om håp som jeg skrev i dag:

Kanskje det nettopp er i ungdommen vi kan finne det sårt tiltrengte håpet?