Minner fra Bitterheten

Jeg minnes innspurten av doktorgraden. Jeg satt på kontoret hver eneste dag fra 8 til 19. Søndager bare til 18. Gikk skitur morgen og kveld for å dempe nakkesmertene, men jeg kunne fortsatt føle konstant smerte når jeg satt bak den forhatte skjermen. Ikke bra for konsentrasjonen. Ikke bra punktum.

Likevel var jeg overbevist over at det alltid går an å presse litt til. Jeg hadde ikke skjønt at alle har et metningspunkt, og at jeg hadde passert mitt for lengst.

Arbeid eller Livet, Vestens merkelige valg

Noe av det mest underlige med vår sivilisasjon, er at vi har bestemt at uansett teknologiske fremskritt, skal vi fortsette å jobbe like lenge. Vi har roboter som kan utføre arbeid tilsvarende tusenvis av mennesker, men i stedet for å benytte anledningen til å slappe litt av, stresser vi oss videre gjennom tilværelsen. Vi jobber ekstremt mye mer enn sivilisasjonene før oss. Og leker, synger og undres ekstremt mye mindre. Folk som finner på å slappe av, kaller vi latsabber.

Jeg vet ikke hvorfor vi prioriterer arbeid over Livet, men det kan tvilsomt være fordi det gir oss en bedre livskvalitet. Med noen irriterende unntak, virker det som voksne sliter på jobben… og unger hater skolen. Det tar forresten ikke fra oss arrogansen av å mene at hele verden skal leve som oss.

Mitt valg: Livet

Hvis du står utenfor arbeidslivet eller er småmarginal, vil du fort legge merke til at det første alle spør, er hva du “gjør”, underforstått hvilken jobb du har — resten har ingen verdi…

Jeg er begynt å svare: “minst mulig”. Arbeid, det forbinder jeg med stress og, ikke minst, angst. Angsten over neste arbeidsdag, angsten som får meg til å overspise og sender meg dypt ned i depresjon. Den lammer meg fra topp til tå. Den lammer egentlig toppen, resten følger bare etter. Angsten som dreper kreativiteten, inspirasjonen, livslysten. “Du er en perfeksjonist”, “du må ikke stille så strenge krav til deg selv”, sier de. For problemet er selvfølgelig meg, ikke jobben…

Jeg har ikke funnet meningen med livet — kan heller ikke si at jeg leter. Derimot har jeg funnet hva som gjør mitt liv utholdelig: fravær av angst. Og det oppnår jeg best ved å følge mitt eget tempo. Et tempo som er flere hakk roligere enn innspurten av doktorgraden. Et tempo hvor tanker som helg og ferie er helt fremmede: lever du et avkoblet liv, er det ikke noe du trenger koble av fra.

Det bedre liv på Fjellheim

Etter jeg flyttet til Fjellheim sommeren 2013, har jeg en håndfull ganger opplevd følelsen av å finne eget tempo. Spesielt sommeren i år. Når man har slitt med bipolar lidelse i 20 år, er følelsen av å bryte syklusen like ubeskrivelig som selveste sykdommen. Det tok 8 år med en lang rekke uredde livsvalg. Jeg hadde egentlig gitt opp håpet om å finne lys i tunellen.

Jeg klarer fortsatt bare å oppnå en nokså ustabil balanse. Hver gang jeg kommer hjem fra reise, må jeg starte om igjen med å kjempe meg ut av depresjonens utmattende svarte hull og så ned fra hyperaktivitetens søvnløse zombietilværelse.

Uansett hvor tungt det er, er det likevel et stort fremskritt å i det minste oppleve perioder med balanse.

Veien videre

På Fjellheim har jeg fått bekreftet at mitt hode har evnen til å gjøre gode valg når det fungerer. Som å ta meg mer tid til å være sosial, å jobbe med mennesker, å spille musikk, å “jobbe” mindre, å mekke på sykler, å leke med droner, å lære å observere naturen, å dyrke jorda, å lære å gi slipp, å prioritere, å si nei.

Jeg har fortsatt en lang vei å gå fra å drives av ytre faktorer til å gå for egen maskin. Til mitt forsvar, er jeg blitt hjernevasket til å drives av behovet for å være best. Er det ikke ironisk at ikke engang skolesystemets vinnere er godt rustet for livet?

Jeg må dessuten lete videre etter en måte på å jobbe mer hjemmefra for å kunne tilbringe mer tid på Fjellheim.

Hvem vet, på veien videre møter jeg kanskje kvinnen i mitt liv. Eller en annen kvinne, for den saks skyld. Jeg tar en dag om gangen.

I går var det klar sikt til Andromeda. I dag snur sola. Og i morgen er det nymåne.